Daglig ser vi de små hvite bilene merket med Rauma Kommune sin logo fremme og bak. De kjører rundt tidlig og sent, vi knapt ser og legger merke til dem.

Uansett vær og føre, alle brukere får besøk, enten det er Vågstranda, Mittet, Åndalsnes, eller Verma/Øverdalen som er bosted adresse.

Noen ganger ser vi bilen brått svinger til side, da er det telefonen som skal besvares, et hastebesøk avtales.

Ut av bilene stiger stiger kvinner og noen menn. Noen er veldig unge. Andre er mere modne og myndig.

De har nøkler til husene dit de kommer. Så låser de seg inn, roper hallo, går raskt og effektiv i gang med det de skal.

Passer på at fru Morstøl i Isfjorden får tatt blodtrykksmedisinen sin. Ser til at fru Brude på Verma får tilstrekkelig med mat. Drar en kam gjennom det tørre , tynne håret til herr Myklebust på Vågstranda. Trykker støttestrømper oppover de hovne anklene til svigermor og bestemor Klara i Måndalen. Prater noen løse replikker om vær og vind med fru Nes i Åndalsnes.

I noen hus er det mere omfattende hjelp som må til. Kroppsvask, Bleieskift og mating. Nøye beregnet medisinering mot smerte.

Det er ikke gitt at alle disse møtene og inngrepene i det mest private skal gå bra, de hjelpetrengende er oppvokst i en annen og mere bluferdig tid, men det går bra. Etterpå smetter pleieren ut av huset med et vennlig ha det bra, jeg må videre, men vi er snart her igjen.

Noen ganger kan hjemmetjenestens møter med brukerne, som kan være i siste fase av sitt liv, gi sterke inntrykk, inntrykk som pleierne kan slite med i lang tid i etterkant. Dette bør vi andre legge oss på minne.

Det hender at det står om disse hjemmetjenestene i avisene. Det skjer som oftest når en trygghetsalarm ikke virker, når en hjemmehjelp kommer sent, eller når en eller flere avdelingsledere sier opp sin stilling.

Men det står ikke i avisen når fru Rødstøl i går ble forsiktig snudd fire ganger i sengen for å forebygge liggesår. Det står ikke at herr Holm var blitt kvikkere til beins og hadde merkbart bedre appetitt nå torsdag enn på onsdag. Sånne nyheter når ikke opp i konkurransen, og dessuten kan noen få seg til å hevde at gode hjemmetjenester er en selvfølge, særlig i kommuner med god skatteinngang.

Men det er jo ingen selvfølge i det hele tatt. Det er et eventyr, en stille saktegående sensasjon, utspilt rett foran våre øyne. Kompetente, effektive, samvittighetsfulle, blide medarbeidere på fastlønn fra det offentlige, drar på besøk etter besøk til hjem, i vår kommune. Hjelper, lindrer og oppmuntrer. Gjør det mulig å videreføre et liv. Man blir ydmyk av betydelig mindre. Dere som jobber i hjemmetjensten, fortjener all den respekt og takk vi andre kan gi. Takk til Rauma kommune, som gir sine innbyggere en god hjemmetjeneste, god pleie og pass, på våre forskjellige typer institusjoner dag og natt, rundt om i vår kommune.

Til slutt kan vi gratulere hverandre med et nytt moderne helsehus, som sender oss opp flere divisjoner, i divisjonen for helse og omsorg. Vi bør også sende en takk til våre politikere med ordfører og avgått rådmann Vassli i front, for samspillet med Lars Wenaas i realiseringen av helsehuset. Dette kan alle innbyggerne i Rauma være stolte av.

Noen linjer er hentet fra en kronikk av H. Hegtun og gjengitt med tillatelse.