Så er vi her igjen, nedleggingsspøkelset har nok en gang lagt sin klamme hånd over Raumaskolen. Også denne gangen er det ungdomsskolene på nord- og sørsia det gjelder.

Som vanlig sprer dette spøkelset et spekter av følelser for dem som føler seg truet; bekymring, sinne, usikkerhet, oppgitthet, fortvilelse, og for noen – til og med redsel. I likhet med mange andre føler jeg for å delta i debatten, komme med knusende argumenter, plukke fra hverandre de kliniske tallene og sørge for at de mest nedleggingskåte virkelig får noe å tenke på. Men ofte blir man litt satt ut av utmattelse, argumentene for å beholde ungdomstrinnet har jo vært framført så mange ganger.

Som vanlig er det økonomi som ligger til grunn for nedleggingstrusselen, men både utdanningsforbundet, FAU og andre har allerede kommet med gode argumenter mot akkurat dette. Det argumenteres med at fagkompetansen i lærerstaben ved Åfarnes er svært god, at større sentraliserte klasser vil gi mindre lærertetthet noe som igjen vil påvirke behovet for spesialundervisning på en negativ måte, og at innsparingen ved nedleggelse til sjuende og sist er minimal i det store kommunebudsjettet. Noen mener sågar at følgekostnadene ved å samle ungdomstrinnet langt på veg kan komme til å spise opp innsparingene.

Siden vi først er inne på økonomi så er det relevant å nevne at KOSTRA-tallet for skolesektoren i Rauma allerede i dag ligger under snittet, og man må spørre seg om kommunen virkelig har en målsetting om å krype enda lenger unna kostranormen når det gjelder skoledrift? Er det et kvalitetsstempel å være den kommunen som bruker minst penger på ett av de aller viktigste tjenesteområdene? Er det viktigere å spare penger i disposisjonsfond enn å opprettholde kvaliteten i grunnskolen?

Men så er det også slik at skoledrift er mer enn bare KOSTRA-tall og budsjettposter, for i tillegg kommer de andre «kostnadene» ved skolenedleggelser, de «myke» kostnadene som vanskelig lar seg beregne i kroner og øre.

Så jeg må derfor snakke litt fra hjertet, og da mener jeg ikke at jeg med sukk, stønn og tårevåte øyne forteller om Åfarnes skoles fortreffelighet, sjøl om jeg lett kunne fylt mye spalteplass med det. Nei, jeg vil heller komme med en annen type fakta, fakta som ikke så lett lar seg sette opp i et regnestykke eller i en beregning.

Jeg innrømmer det gjerne, jeg som mor til to framtidige ungdomsskoleelever, bosatt «oppi bygda» på Mittet føler rein og skjær redsel for konsekvensene dersom ungdomsskoletrinnet på Åfarnes blir flyttet til Åndalsnes.

Jeg føler redsel for at jeg om 5 år vil måtte sette min 12 år gamle datter på skolebussen kl. 06.30, sende henne 4,5 mil av gårde for å starte på ungdomsskolen på Åndalsnes. Og for at lillesøsteren vil måtte gjøre det samme noen år etterpå. Noen vil kanskje spørre hvorfor er jeg så redd for dette, skolen på Næs er jo fin den, det kan da ikke være verdens undergang?

Til de som sliter med å forstå dette så kunne jeg sagt mye, men jeg nøyer meg med et par ting:

  • Når Statens Lånekassen gladelig innvilger borteboerstipend til elever i den videregående skolen dersom de må pendle lenger enn 4 mil, er det virkelig ille at man med et skuldertrekk vil sende 12-13-åringer med buss i 4,5 mil en veg. Det er på grensa til skammelig og litt respektløst. Ingen barn fortjener å tilbringe nærmere 3 timer på buss hver eneste dag, alle som har barn eller sjøl har vært et barn skjønner det.

  • Mine egne erfaringer fra den gang jeg sjøl tok skrittet fra den trygge skolen på Åfarnes og ut i den store verden (Rauma vgs.) gjør at jeg vet hva jeg snakker om. Som spent og forventningsfull 16-åring var bussturene interessante. Vi prata tull, spiste frokost, gjorde lekser, sov, panikkleste til prøver og tittet på guttene på disse lange bussturene. I og for seg koselige sysler, og jeg er den dag i dag så heldig at jeg er gift med en av disse kjekke guttene. Men ettersom ukene og månedene gikk ble det som i starten var en sosial og spennende busstur forvandlet til et ork. Trivsel på RVS kunne ikke forhindre at blytunge morgener, bilsyke, utmattende ettermiddager på bussen og sene heimkomster tæret på overskudd og motivasjon. Da det første skoleåret nærmet seg slutten var det ikke vanskelig å sette VK1 i Molde øverst på søknaden om skoleplass.

Jeg registrerer at mange mener at en samling av ungdomstrinnet på Åndalsnes vil føre til økt samhold i kommunen, ungdommene vil bli kjent med folk fra hele kommunen, tilhørigheten til Rauma vil øke, og oppslutningen om Rauma videregående vil få et oppsving. Jeg tror jeg kan garantere at om du sender barn på 12–13 år med buss i timevis daglig i tre år, så vil disse flykte til hybelliv i Molde eller andre steder ved første anledning. Når en 16-17-årig elev på videregående får nok etter ett år, hva vil den samme belastningen gjøre med en 13-åring? Hva skjer med det sosiale livet, tid og overskudd til fritidsaktiviteter, lekselesing og avslapping. Om ønsket er å styrke RVS så er jeg redd sentralisering av ungdomstrinnet vil være feilslått medisin. Alle andre argumenter, de som går på kvalitet i skolen, identitet og lokalt samhold er behørig målbåret av andre i denne skoledebatten.

Sjøl om vi bor i utkanten av kommunen så er vi fullblods Raumaværinger og har samme krav på gode offentlige tjenester som de som bor i mer sentrale strøk. Så lenge de potensielle innsparingene er relativt små, den lokale motstanden mot nedlegging er stor og faglige anbefalinger tilsier at man bør beholde ungdomstrinnet som det er i dag, så er vi i vår fulle rett til å kjempe for nettopp dette.

Mange vil nok mene at dette er et smalt og navlebeskuende innlegg i skoledebatten, et innlegg som kun gjelder de ungdommene som uheldigvis bor lengst unna kommunesenteret, men jeg tror jeg snakker på vegne av flere som også bor nærmere Åndalsnes enn vi på Mittet gjør.

Barnas hverdag og rammevilkår for trivsel er viktig, og det gjelder for alle barna i hele kommunen!