Etter et medlemsmøte i Romsdal Tindegruppe 8. juni 2009 vedtok styret å fjerne rappellruta i Nordveggen på Romsdalshornet. Siden da har ingen ting skjedd. Hvorfor denne handlingslammelsen i det romsdalske klatremiljøet?

Etter min vurdering er det to gode grunnet til at de borra rappellfestene i Nordveggen på Romsdalshornet bør fjernes:

1. Sikkerheten. Det vi si risikoen for steinsprang utløst av folk som klatrer og rappellerer i den samme ruta. Vi har hatt flere alvorlige ulykker og endra flere «nestenulykker» på grunn av steinsprang utløst av folk som klatrer eller rappellerer i Nordveggen.

2. Norsk klatreskikk. Det skal ikke settes borebolter i naturlig sikra ruter uten tillatelse fra førstebestigerne. Med andre ord: Boltene (rappellruta) bør fjernes i respekten for førstebestigerne som gikk Nordveggen i 1920: Henning Nygård, Ola Furuseth, Gunnar Sabro og Rolf Ødegård.

For meg er begge deler viktig, og det følgende er et forsøk på begrunnelse. Jeg starter med litt lokal klatrehistorie som bakgrunnskunnskap for punkt 2:

En sommerdag i 1915 sto tre av datidas mest aktive norske fjellklatrere på toppen av Romsdalhornet, patentfører Henning Nygård fra Isfjorden og trønderne Christian og Jørgen Lysholm. De hadde klatra opp det vi i dag kaller «Normalvegen via Halls renne», altså den samme ruta som Matias Soggemoen, Erik Norahagen og Carl Hall hadde fulgt på den legendariske «andrebestigningen» 34 år tidligere, 1. september 1881. De tre karene som sto på toppen denne dagen i 1915 var en del av et lite norsk klatremiljø, som hadde tatt over etter de store pionérene i norsk klatring. Carl Hall hadde vært død i tre år. Heime i England satt 66 år gamle Slingsby, som hadde hengt opp klatretauet og satt bort spikerstøvlene for godt. Han døde i 1928, 79 år gammel. Blant romsdalingene hadde Carl Halls fjellførere, Erik Norahangen og Matias Soggemoen, lagt opp for flere år siden. Erik sluttet i 1905, mens Matias holdt det gående til 1911.

Fjellklatrer og fjellfører Henning Nygård er vel knapt nok kjent blant vår tids klatrere, men han fortjener å bli trukket fram i lyset som en betydelig person i romsdalsk og norsk klatrehistorie. Han ble født i 1870, og var 44 år da han i 1914 gikk på kurs i Jotunheimen og fikk DNTs førerpatent. To år etter var han sammen med Alf B. Bryn med flere på førstebestigningen av Trolltind-eggens flotteste nål, Trollkjerringa. Henning Nygård holdt det gående som fjellfører på Hornet og de andre klatretindene i Romsdal til begynnelsen av 1920-åra. Da tok sønnens hans, Ole Nygård, over som fjellfører fram til 1946.

Det hører med til denne historien at Henning og Ole Nygård var henholdsvis andre og tredje generasjons klatrere og fjellførere. Hennings far, Oles bestefar, var den legendariske kirkemaleren, sauebonden og fjellføreren Ole Endresen Kolflåt (1843 – 1908). Han var sjøllært fjellfører, og viste veg for landmåleren Lars Marius Bing Broch før førstebestigningen av Kalskråtinden i 1864. To år etter var han nære på å føre en annen landmåler, den seinere direktøren i Norges Geografiske Oppmåling F.C. Sejersted, til topps på Hornet. De gikk seg fast og måtte snu på høgde med Den gule flekk. 15 år seinere, i midten av september 1881, lot han seg inspirere av at Carl Hall, Matias Soggemoen og Erik Norahagen hadde nådd toppen av Hornet. Med påskudd om at han skulle se etter noen sauer oppe i Venjedalen, klatret han til topps på Hornet på egen hånd. Henning Nygårds far, Ole Endresen Kolflåt, har med andre ord første solobestigning av Romsdalshornet!

Jørgen og Christian Lysholm var blant Norges mest aktive klatrere på denne tida. I 1911 gikk de Hesteskotraversen mellom Klauva og Kirketaket. Andre førstebestigninger i Romsdal: Trollklørne, Vestryggen på Store Trolltinden, ei ny rute i nordøstveggen på Store Vengetind og vesteggen på Kvanndalstinden. De var også først på toppen av Lille Dalatårnet i Innerdalen.

Denne lange innledningen bare for å understreke at det var tre erfarne, dyktige og ambisiøse klatrere som sto på toppen av Romsdalshornet denne dagen i 1915, og det var nok forklaringen på at de valgte en original og dristig returveg. De firte seg ned på nordsida av fjellet. Dermed fikk nordveggen på Hornet sitt første besøk i form av en nedstigning. En av ringboltene de slo inn, ble stående i «Gropa» fram til 1957, og er i dag en del av utstillinga ved Norsk Tindemuseum på Åndalsnes.

Fem år seinere, i 1920, var Henning Nygård igjen tilbake i stupene på nordsida av Hornet. Først enda en nedstigning sammen med Christian og Jørgen Lysholm, seinere på sommeren sammen med tre av den tids beste fjellklatrere, Rolf Ødegård (NTK-medlem fra 1918), Ola H. Furuseth (NTK-medlem fra 1923) og Gunnar P. Sabro (NTK-medlem fra 1915). Nå var det alvor: De ville gjøre et forsøk på å klatre ei ny rute rett opp nordveggen. Bestigningen er godt beskrevet i en artikkel av Gunnar S. Sabro i DNT-årboka 1921. Her er et utsnitt som beskriver den vanskeligste delen av klatringen:

«Det var jeg som hadde tørn, og jeg tok gummisko på, for det så ut til å bli smått med fotfester til en begynnelse. Av mangel på brukbar forankring gikk vi fram på følgende måte: Ingen av de andre hadde nå tauet påbundet, for skulle førstemann gli ut her, så var det all sannsynlighet for at han ville ha tatt de andre meg seg, da hyllen under svaet var både smal og utsatt. Alle tre passet derfor tauet. Jeg kom meg over svaet og sto oppreist oppunder overhenget. Et forsøk på å komme meg over dette til venstre, tvang meg ned igjen. Rett opp så det ikke pent ut, med det måtte forsøkes. Den svake dirring i tærne som man ofte merker, når man blir stående lenge på små fotfester, oppfordret til å henge i, og ved hjelp av et trykk-tak med venstre hånd kunne jeg holde meg oppunder hammeren, mens jeg med høyre hånd følte meg fram etter brukbart tak lenge oppe. Selvfølgelig fantes der et. «No er det gjort no», (Henning Nygårds spesialuttrykk) kom det i kor nedenfra da jeg vrikket meg over fremspringet. De hadde spent fulgt min lille luftige utflukt. Morsom klatring cirka 20 fot videre opover og jeg kom opp på en bredere hylde hvor der fantes god forankring, og vi stod snart alle 4 på hylden.

Etter noen timer står de på toppen. Romsdalshornet som ble besteget første gang i 1828, og repetert 53 år seinere av Matias Soggemoen, Erik Norahagen og Carl Hall, hadde fått sin andre rute, 92 år etter førstebestigningen. Det var en imponerende prestasjon den gangen, og det er all grunn til å ta av seg filthatten til ære de fire førstebestigerne når vi i 2020 skal feire 100-jubileet for Nordveggen. En passelig gave til Henning, Gunnar, Rolf, Ola og oss selv kan jo være å sørge for å restaurere denne historiske klatreruta. Det vil si fjerne de boreboltene, kjettingene og slyngeklasene som verken de eller vi har behov for!

I tiårene som fulgte etter 1920 var det bare et fåtall som fulgte i førstebestigernes spor opp Nordveggen. Østsida fra Venjedalen via Hånnjura og Halls renne, kalt «Gammelvegen» blant lokale klatrere, beholdt i mange tiår sin posisjon som Normalvegen på Hornet. Nordveggen var forbeholdt klatrerne. Men så, på slutten av 1980-tallet, skjer det noe som snur opp ned på dette, og i våre dager er det sjelden å møte folk i Normalvegen. I Nordveggen derimot er det ofte køklatring, ventetid for å få plass på standplassene og verst av alt steinsprang utløst av folk som klatrer og rappellerer i den samme linja. Vi har dessverre også hatt ulykker med alvorlige skader og «nestenulykker» med små og store steiner, som blir utløst av folk som klatrer eller rappellerer er vanlig kost for folk som er ofte i Nordveggen.

Årsaka til kaoset i Nordveggen er ikke vanskelig å oppdage. Sommeren 1987, 67 år etter at Henning Nygård, Rolf Ødegård, Ola H. Furuseth og Gunnar P. Sabro gjorde sin førstebestigning, ble det etablert ei fast rappelrute i den klassiske klatreruta. Uten protester fra noen, så vidt jeg vet, ble det satt borebolter på fem standplasser.

Jeg har ikke tenkt å moralisere over dem som satte boltene. Ingen protesterte, heller ikke undertegnede, da boltene ble satt. Men det bør ikke hindre oss i å ta opp problemet nå. Etter 30 år er det kanskje på tide at det lokale klatremiljøet tar ansvar og viser handlekraft? Hva mener Romsdal Tindegruppe? Norsk Tindeklub? Norges Klatreforbund? Nordtind? De lokale tindeveilederne? Det lokale klatremiljøet i Rauma og resten av Romsdal?

Dette er min mening:

1. Erfaring viser oss klatring og rappellrute i den samme linja på nordsida på Romsdalshornet fører til fare for steinsprang og alvorlige ulykker. Løsningen er å fjerne den eksisterende rappellruta.

2. Det var og er i strid med god norsk og internasjonal klatreskikk å sette borebolter i «Nordveggen». Og jeg presiserer: «Nordveggen» er ikke bare ei fjellside på Romsdalshornet som vender mot nord. Det er navnet på ei klatrerute med noen varianter, en av norsk klatrings største, eldste og mest populære klassikere på ett av Norges mest ikoniske fjell. La oss vise respekt for Henning Nygård og de andre førstebestigerne av Nordveggen på Romsdalshornet. La oss sørge for at boltene blir fjernet, og slette sporene etter dette feilgrepet. Jeg håper og tror at klatremiljøet i Romsdal sørger for å gjøre denne jobben i god tid før 100-årsjubileet for førstebestigning av «Nordveggen» i 2020.

Når dette er sagt, har også jeg forståelse for at det vil by på praktiske problem når folk som har klatret Nordveggen eller andre ruter på Hornet, må finne et alternativ til den 30 år gamle vanen at returen består av fem rappeller og en fottur. Det er innlysende at det blir mer krevende å returnere via Normalvegen eller over Lillehornet, Hornaksla og (når det ikke er snø i botnen øst for Hornet) over Oliskardstinden. Dersom det er mulig å finne ei rappellinje på nordsida av Hornet som ligger godt til høyre eller venstre for klatreruta «Nordveggen», altså mot nordvest eller nordøst, synes jeg det kan være et godt kompromiss. Dersom det ikke går? Vel, hva så? Hvem har sagt at det skal være enkelt å komme seg opp eller ned på Romsdalshornet? Uansett, alt er bedre enn å fortsette slik det er nå.

PS: Et detaljert referat fra medlemsmøtet i Romsdal Tindegruppe 8. juni 2009 kan leses på nettsidene til tindegruppa: romsdaltindegruppe.no