Mannen eller Vesle-mannen som den mer presist heter, har holdt folk i i Rauma i age i fire år. Ordføreren opplyser for n’te gang at beboerne under fjellet er evakuert. Slik holder ekspertene og mediene befolkningen i et jerngrep, basert på beregninger om fremtiden som ikke er etterprøvbare eller transparente for folk flest. Det blir ned NVE-geologenes matematiske modeller som med prestene latin i "gamle dager", språket bli ugjennomtrengelig. Det skaper en veldig avmakt.

På den måten får også vitenskapen en særegen stilling i vår tid, altså omtrent slik som presteskapet hadde i ‘gamle dager’. Vår egen erfaring duger ikke lenger som grunnlag til å fatte beslutninger. Dette er noe helt nytt. Vi blir på den måten ekstremt avhengige av eksperteisens «skarpe blikk» når vi skal navigere forbi predestinasjonen. Risikoviten har blitt det nye gull og risiko som begrep har inflatert i vitenskapelige modeller og artikler. Det skaper på sitt vis en ny form for føydalisme.

For alt er altså potensielt farlig i dag. Vi kan knapt føle oss trygge noen steder. Risikosamfunnet er globalt i sin utstrekning: PCB, radioaktivitet, multiresistent tuberkulose og svineinfluensa kjenner ingen nasjonale grenser. Den delikate kveita fra Sklinnabanken kan inneholde farlige dioksiner som stammer fra utslipp langt borte fra oss, det trygge fjellet som vi har stødd oss mot gjennom generasjoner er plutselig så svikefull som avansert seismologi lar oss få vite. Det er dette den tyske sosiologen Ulrich Beck kalte‘risikosamfunnet’ i sin bestselgende bok, som på originalspråket heter Risikogesellschaft – : auf dem Weg in eine andere Moderne (1986).

Med det mener ikke Beck det var mindre farlig å leve før i tida. Det Beck sikter til er at vi i vår tid – in eine andere Moderne – på en ny måte er blitt klar over de farene som omgir oss. Det er ikke minst resultat av politiske og økonomiske dereguleringer som skjøt minst fart på 80-tallet som parret med en eksponentiell økning i datakraft gjør at vi kan erfare verden på en kvalitativt ny måte. Endringene har skjellsettende betydning for det andremoderne individet, som stadig vekk må skape og gjenskape seg selv utifra ny viten. Alt er i flux.

Selve begrepet ‘risiko’ er et låneord fra italiensk og fransk. Beck (1997) tilskriver begrepet en italiensk opprinnelse, hvor risco i følge ham hentyder til “klippene, det farlige eller hasardiøse punkt på sjøreisene fra det 12. og 13. århundres bystater“. Likens har vi det greske ordet rhiza, som betyr å seile rundt klippen. Johnson og Covello (1987) assosierer dette med Homers Odysseen, hvor Odyssevs og hans menn gjorde sin farefulle reise mellom Scylla og Karybdis i Messinastredet (Østbye 2001).

Engelskmennenes begrep “risque’ er et fransk låneord og hentyder ifølge Giddens (1991) til en morsomhet som kan risikere å vekke anstøt blant tilhørerne. Slik vi forstår begrepet i samfunnsvitenskapene er ’risiko’ et begrep som blir særlig sentralt i samfunn som beveger seg bort fra tradisjonelle måter å gjøre tingene på, og som åpner seg selv for en problematisk fremtid. Slik som den globaliserte andremoderne verden gjør det. Dette er altså ifølge Ulrich Beck et kvalitativt annet samfunn enn det førstemoderne, uskyldspregede industrisamfunnet, der røyken fra smelteverkene var et tegn på velstand og ikke mulig sykdom og død.

Vår måte å håndtere ‘risiko’ på er å tilegne oss stadig mer kunnskap, og nye måter å beregne ‘risiko’ på. Det er i en slik optikk vi kan forstå fremveksten av det såkalte ‘kunnskapssamfunnet‘, der den altoverskyggende aktiviteten er forsøk på å kolonisere fremtiden. Det gjør vi ved å utvikle nye vaksiner, nye diagnostiske tester, tryggere biler, bedre veier, sikrere metereologiske varsler, og så videre. Måten vi lever på blir underordnet dette tankeskjemaet. Vi bruker solblokk for å beskytte oss mot hudkreft. Vi trimmer for å unngå fedme, diabetes og karlidelser. Gjennom genetisk screening kan vi kartlegge våre disposisjoner, for på den måten å velge adekvat livsstil.

På den måten opphører også fritiden. All ledig tid går til å forskuttere fremtiden. Med kravene om hele tiden å ta beslutninger og å beregne utfall av beslutninger, er det kommet et nytt alvor inn i våre liv. Vi slår oss ikke lenger til ro med vår plass i tilværelsen. Alt kan og skal endres. For å overleve tyr vi til ironien. Ironien er kunnskapssamfunnets produkt. Den er også desperasjonens uttrykk. Den er født under trykket av erkjennelsen om at de valg vi tar i nuet kan ha ugjenkallelige følger. Sånn blir vi også utslitt og ofre for en veldig fatigue. Fremtiden er ikke lenger lysegrønn. I dag er den sort og farlig.