Hvert fjerde år velger innbyggerne representanter som skal styre de offentlige oppgavene og fordele budsjettmidler og byrder. De fleste som blir valgt inn i kommunestyret tar dette ganske alvorlig.

En politiker må etter beste evne å finne et rettferdig og godt utfall for alle. Ikke basert på hva folk kaller deg på gata, på Facebook eller i lokalavisa. Ikke basert på hva som er vanskelig eller lettvint å kommunisere i etterkant. Og ikke basert på dagshumøret til forfatteren av lederen i Åndalsnes Avis, eller hva opposisjonen får oppslag om dagen etter kommunestyremøtet. I motsetning til hva vi ofte blir beskyldt for, har vi ikke geografiske eller demografiske preferanser når vi bestemmer oss for hva vi skal stemme i kommunestyret.

Det siste året har det stormet særlig mye rundt nedleggelsen av Vågstranda skole. Mange av reaksjonene har vært usaklige, lite faktabaserte og preget av særinteresser. Kommunestyret legger ikke ned skolen fordi vi har noe som helst mot Vågstranda, men fordi overordnede hensyn som rettferdighet og økonomi ikke tillater å opprettholde den. Det er ikke rettferdig at en elev ved Åndalsnes Barneskole årlig koster 118 806 kroner i gjennomsnitt, mens en elev ved Vågstranda koster 168 167 kroner. Det gir ikke mening at 10 minutter med buss er brudd på menneskerettighetene, men at det er helt greit at elever andre steder i kommunen ikke får den oppfølgingen de trenger fordi lærere der må sies opp. Elevtallet i fremtiden tilsier heller ikke at det er gunstig for elevenes pedagogiske eller sosiale tilbud. Hvis noen faktisk er uenige i dette, er vi åpne for en faktabasert og saklig diskusjon, men det nivået debatten og personangrepene har vært på så langt har ikke bidratt med spesielt mye.

Fordeling av ressurser i kommunen er ikke en “forhandlingssak” hvor den ene parten kan true med å ødelegge kommuneøkonomien hvis de ikke får gjennomslag for sine særinteresser. Hvis det skulle være slik, ville vi ha endt opp med helt uholdbare utfall på alle områder. Det er ikke slik at eldre kan true kommunen med noe for å få et større og finere rom på sykehjemmet. Og barnevernsbarna kan ikke true med å søke seg til et privat barnevern hvis de ikke får oppfølgingen de har krav på.

Før budsjettvedtaket i 2016 ble det argumentert med at reiseveien til elevene fra Vågstranda til Måndalen var uholdbar. Enkelte foreldre på Vågstranda gikk ut i avisa og fortalte at barna gruet seg til lengre reisevei og at nedleggelsen måtte være brudd på FNs barnekonvensjon. Når de fleste nå likevel velger å sende elevene helt til Innfjorden, og mener dobbelt så lang reisevei er bedre enn å gå i Måndalen, viser det med all mulig tydelighet at det ikke er reiseveien som er problemet likevel.

At det nå er en reell mulighet for at kommunestyret gir etter for presset, er sterkt beklagelig. Én ting er at det undergraver legitimiteten til kommunestyrets beslutninger, men det største problemet er at det fører til mindre penger til andre kommunale tjenester - ikke fordi de ikke trenger dem mer, men fordi de ikke har noe å true kommunen med.

Utpressing, interessegrupper og usaklige avisoppslag bør ikke kunne forhindre at riktige og nødvendige beslutninger tas i demokratiske organ. At vi nå ser ut til å ofre både vår egen legitimitet og innbyggernes tjenester andre steder, er det kanskje noen kommunestyremedlemmer som bør reflektere litt mer over.