"I tidsrommet 2017-2020 vil kommunen spare 9,2 millioner kroner ved å legge ned skolen på Vågstranda", opplyser rådmannen.
Nei, rådmann, kommunen "sparer" ikke; ikke bare. En stor del av denne summen er noe kommunen tjener – og det på grunn av at den statlige tilskuddsordningen er utformet som den er. Fortjent, eller ei.
Men det burde ikke være noen bombe. For en tid tilbake ble det av en rådmann i en kommune i nabofylket i sør satt opp et regnestykke som viser at hadde de gjort alle private skolene i deres kommune om til friskoler, ville de ha "tjent" mangfoldige millioner på tilskuddsordningen. På kort sikt, sjølsagt - ikke på lang.
Og ettersom det økonomiske aspektet ser ut til å være et bærende element i saka om skole eller ei på Vågstranda, så burde dette kanskje også ha vært opplyst da et flertall av politikerne sa nei til friskole på Vågstranda i fjor haust.
For regnestykket ville ha vært tilnærmet det samme om det var friskole i egen bygd og kommune foreldre på Vågstranda ville ha sendt barna sine til fra august 2017 – ville det ikke?
Man skal visst nok ikke gråte over spilt melk. Men jeg kan likevel ikke dy meg for å fabulere over hva man kunne ha spart seg av opprivende debatter, ødeleggende konsekvenser og tap av tillit til politikerne om "kommunen" hadde møtt utstrakte hender med et fast håndtrykk i stedet for et avvisende nei da friskolesøknaden ble sendt i fjor.
For inngangen til prosessen knyttet til søknaden om friskoleetableringen var den aller beste. Vår innledning, jeg sier "vår" ettersom ei heil bygd sto bak arbeidet, var en opptreden preget av ærlighet, håp om et fruktbart samarbeid og fortsatt være en aktiv del av Rauma kommune. Vi hadde tillit til kommunen, tiltro til at vi skulle bli møtt med rettferdighet i arbeidet med å etablere en friskole der den offentlige var tapt.
Men alle kjenner kommunens snuoperasjon. Tommel opp ble tommel ned og en innstendig anmodning overfor Utdanningsdirektoratet om å si nei til søknaden. Mye vann, eller la oss heller kalle det penger, har rent inn i kommunekassa siden motargumenter ble oversendt Udir for noen måneder siden. Og mer penger er visst nok på veg; både sparte og tjente kroner.
Så da burde "kommunen" være glad til? Ikke?
Nei. Jeg er kanskje naiv, men innerst inne tror jeg også at folkevalgte bak sitt tilsynelatende harde ytre har en medmenneskelighet som innser at deres handlinger i denne saka har vært en for nedbrytende prosess – ikke bare for mødre og fedre på Vågstranda, men for hele kommunen. Det handler ikke bare om penger tjent, penger spart i denne saka. Det handler om foreldre som gjennom en tapt tillit til kommunen og den offentlige skolen, søker barna sine til private skoler både utenfor og innenfor Raumas grenser. Det handler også om splittelse i et lokalsamfunn.
At "vi" lenge har forsøkt å informere folkevalgte om hvor vegen bar den dagen utstrakte hender ble avvist, er en mager trøst i dag. Skaden har skjedd.
Samarbeid er viktigste element for å skape tillit. Og skal et samarbeid kunne gjennomføres, må det minst to parters velvilje til. Og det mest utfordrende med denne tilliten er at om den er tidkrevende å skape, så kan den fjernes i løpet av sekunder.
Nå blir det gjort et ærlig forsøk på å gjenskape denne så viktige og nødvendige tilliten fra noen av de folkevalgtes side. Blant annet er det fremmet forslag om å gjeninnføre offentlig skole på Vågstranda. Feilen med ett av forslagene, slik jeg ser det, er at skolen gis en tidsavgrenset levetid.
Ingen mennesker liker å leve et liv på nåde; ikke folk på Vågstranda, heller. Og skal "våre" intensjoner om å skape et bærekraftig og levedyktig lokalsamfunn basert blant annet på nærhet til skole og barnehage, så kan vi ikke tilby et sterkt tidsavgrenset oppvekstmiljø. Derfor er håpet mitt at en ny søknad om friskole må finne vegen dit den skal; og da med et følgeskjema stemplet med et rungende ja fra kommunens side.
Det kan være en start på gjenoppbyggingen av tapt tillit.
Øystein Talberg