I 2004 flyttet jeg fra Rauma for å studere, men tanken var at jeg en vakker dag skulle flytte tilbake. I 2010 flyttet jeg og mannen min til hans hjembygd i nordnorge, og her har vi vært siden. Vi trives her, og enn så lenge vil vi bo her, men titt og ofte snakker vi om at det kan være aktuelt å flytte til Rauma. Vi veier for og imot. Tidligere var arbeidsmarked og pendlevei viktigste moment i vurderingen. Alt annet vi ønsker oss er jo på plass: trygghet, fine bygder og turmuligheter i flott natur. I fjor ble vi foreldre, og plutselig var det en ting som ble viktigere enn noe annet; en god oppvekst for sønnen vår. Trygghet og tilhørighet. Trivsel og venner. Kort avstand til barnehage og skole.

Vi er nå enda mer sikker på at vi vil bo på bygda. Her kan vi levere han i en barnehage med bare kjente fjes. Her kjører folk etter oss med votten vi mistet på veien. Her slår vi av en prat med alle vi møter på nærbutikken. Her vet vi at det er et godt miljø, og at de barna han blir kjent med nå er de han om 5-6 år skal begynne på skolen sammen med. Når flyktningmottaket vi fikk i fjor legges ned har skolen igjen bare ca 40 elever, men den er splitter ny. Barnehagen har ca 20 unger, og snart bygges ny. Vi tar det som et tegn på at politikerene ønsker at småbarnsfamilier skal bo her. I Rauma har vi derimot inntrykk av at sterke krefter kun ønsker å ha tilbud og offentlige tjenester på Åndalsnes. Dersom rådmannens budsjettforslag går igjennom setter vi en tykk strek over tanken om å bo i Rauma. Det vil aldri bli aktuelt dersom nedleggelsene på nordsida gjennomføres.

Jeg har regnet litt på det, og funnet ut at sønnen vår er våken ca 70 timer i uka. Rundt 30 av dem tilbringes i barnehagen. Det er derfor ingenting som føles viktigere enn at han har det bra der. De som jobber der og barna han er sammen med er avgjørende for hvordan han har det og hvem han blir. At økonomiske hensyn, og ikke vurdering av kvalitet, ligger til grunn for forslag om å legge ned barnehagen i Eidsbygda er derfor uforståelig for meg. Før dette ble lagt inn i budsjettforslag burde konsekvensen dette har for barn og foreldre bli utredet. Har noen i administrasjon eller politikk i Rauma i det hele spurt de berørte hva de tenker om dette, før de begynte å regne på kroner og øre? Mange foreldre i Eidsbygda og Rødven jobber på Åndalsnes. Å bruke barnehage på Åfarnes vil være unaturlig for dem, så ved nedleggelse vil jeg tro at de barna havner i Isfjorden eller på Åndalsnes. Hva slags tilhørighet får et barn som går i barnehage i Isfjorden, barneskole på Åfarnes og Ungdomsskole på Åndalsnes? Blir det individer med sterke røtter som vil ønske å bo i Rauma? Eller blir det unge voksne som husker oppveksten som ustabil og stressende, og at fritidsaktiviteter måtte vike for lange bussturer til og fra skole?

Og når nedleggelse av ungdomsskolen på Åfarnes skal vurderes: Kjære politiker, lån et husrom på Mittet eller i Lybergsvika (beklager mamma og pappa om dere nå får huset fullt av politikere) og prøv å ta bussen frem og tilbake til Åndalsnes hver dag i noen uker. Etter middag skal det brukes et par timer på pugging og å løse teoretiske oppgaver. Høres det fristende ut? Da jeg begynte på Rauma Videregående som 15 åring gikk det noen få uker før jeg søkte borteboerstipend og fikk meg hybel. Å bruke minst 1 time på buss hver vei, og så sette seg ned med lekser når man kom hjem gjorde at det ikke var rom for noe som helst annet etter skoletid. Husk at det er forskjell på ungdommer og oss voksne når det kommer til søvnbehov. Av slik pendling blir man kjempesliten og har hverken tid eller energi til fritidsaktiviteter eller venner. Hva slags ungdomstid er det? Bygdene på Nordsida som har lengst vei til skolen på Åfarnes har allerede utfordringer nok i forhold til befolkningsvekst siden barna har en lang pendlevei til Åfarnes. Det er ikke mange som finner det fristende å sende en 5-6 åring alene på buss uten tilsyn av en voksen. Sjåførene gjør sitt, men de skal tross alt ha hovedfokus på veien, og mye rart som oppleves skremmende for en liten elev kan skje på bussen. Å vite at barna i tillegg må pendle til Åndalsnes når de begynner på ungdomsskolen kan være det som skremmer barnefamiliene fra bygda for godt.

Jeg var elev det siste året Rødven Skole var i drift. Da var vi bare 7 stykker, og jeg mener at vi da var ett år på overtid. Miljøet var for lite til at det ble særlig bra faglig og sosialt. Å bli flyttet til skolen i Eidsbygda husker jeg som helt topp! Jeg er ikke sikker, men kan tenke meg at vi ble 20-30 elever på Frisvoll Skole da, og på ingen måte føltes det for lite. Poenget mitt er at man ikke skal beholde skoler for enhver pris, men at de heller ikke trenger å være så store for å være bra. La det faglige og sosiale være avgjørende, og prøv å snu på tankegangen: Dersom elevtallet går ned så jobb aktivt for tilflytting på bygdene istedet for å true med nedleggelse. Å få til vekst i bygdene er helt umulig så lenge det til stadighet er et mas om nedleggelse. Når noen til stadighet tar kvelertak på deg greier du ikke å tenke på annet enn å overleve. Å finne motivasjon og overskudd til å utviklig blir uoverkommelig. La de flinke folka på bygdene bruke kreftene sine på utvikling - ikke på å motarbeide nedleggelse. Vågstranda og Åfarnes er nært større arbeidsmarked i Molde og i Ålesund, og her er Rauma's potensiale for tilflytning størst!

Her i Fauske kommune har politikerne lenge hatt et vedtak om å drive kommunen med tre senter. Å bygge for mye ned i de to minste senterene i kommunen blir i strid med vedtaket, og ingen politiker tørr å foreslå å gjøre om på dette vedtaket. Dette gjør at det er vanskelig å legge ned i utkantene i kommunen, selv her i Sulitjelma hvor vi bare er 600 innbygere. Kan ikke Rauma politikerne legge en strategi for utvikling og gjøre vedtak som gir bygdene mulighet for vekst? Det skulle ikke forundre meg om dette kunne gitt økonomisk gevinst, f.eks gjennom tilflytning, næring og spennende prosjekter når ressurspersoner får bruke kreftene sine riktig. Et mer samlet Rauma som jobber mot positive mål.

Heia HELE Rauma!

Emma Lybergsvik