I morgen er det fem år siden. Det er fem år siden vi ble rammet av den største tragedie som har rammet oss i moderne tid. Over 80 personer ble drept i en terroraksjon i Oslo og på Utøya, mange ble skadde fysisk eller psykisk for resten av livet, og tusenvis ble etterlatt med sorg- og tapsopplevelser.
For en uke siden skjedde det igjen. Denne gangen i Nice i Frankrike. 84 personer lå igjen i gatene drept, dobbelt så mange var skadet og nok en gang står tusenvis igjen med sorgopplevelser. Vi leser og ser hjerteskjærende historier.
Aldri har vi som folk og som nasjon vært mer opprørt enn vi var etter den 22. juli for fem år siden. Aldri har vi vært mer følsomme og sårbare enn vi var utover sommeren og høsten i 2011. Vi var rammet, vi var berørt, vi var skjerpet og vi var våkne. Det er derfor av stor verdi og det er viktig at denne femårsdagen blir markert på forskjellig vis mange steder rundt om i landet.
Men terroren i Nice må også være en påminnelse. En påminnelse om faren for at all verdens tragedier til slutt gjør oss immune og følelsesløse og ute av stand til å ta inn over oss all verdens brutale nyheter og tragedier. Et bombardement av brutale inntrykk kjemper om vår følsomhet og vi står i fare for å bli rammet av apati og likegyldighet.
Apati betyr også fravær av empati og sympati. Det skrev biskop Per Arne Dahl i en kronikk i Aftenposten nylig. Han sier også at empati og sympati er vår kulturelle lakmustest. En test på om vi er rustet til å kjenne på andres tragedier og lidelser på samme måte som våre egne. Dahl mener vi kan gå til grunne i vår egen apati og likegyldighet.
Fem år etter 22. juli-terroren er kanskje kampen om å bevare følsomheten den aller viktigste kampen vi skal føre. I et stadig mer urolig Europa og i en stadig mer uforutsigbar verden, vil tap av følsomhet true våre evner til å vise respekt og toleranse og true våre evner til å inngå kompromisser og se løsninger. Vi håper at påminnelsen om 22. juli bevarer vår evne til å ta vare på demokratiske verdier, til å si nei til ekstreme holdninger og si nei til en forsøpling av språkbruk og debatter.