For første gang har jeg vært på framsida av en avis. Når jeg fikk se bildene av meg sjøl, lese saka og tenkt meg om, så var min første tanke: Johannes, dette burde du ikke gjort!

Ikke smilte jeg, skjorta var utenpå buksa og jeg hadde noen joggesko som ikke sto i stil til resten. Jeg var rimelig uforberedt. Ikke uttalte jeg meg særlig positivt heller, jeg ga uttrykk for at jeg var misfornøyd med forslaget fra rådmannen. Uttrykk som kråkefot og takling bakfra ble valgt. Ikke viste jeg administrasjonen i kommunen tillit heller, jeg ga uttrykk for at de ikke hadde lest og satt seg inn i læreplanen som vi har utarbeidet.

Bakgrunnen for at jeg stilte opp til intervju var at administrasjonen i kommunen ønsker å avslutte samarbeidet med oss som er initiativtakere til friskole på Vågstranda. Da jeg fikk se det på kommunen sin heimeside ble jeg først sint, så skuffet. Jeg sendte e-post til rådmannen med et direkte spørsmål: Ønsker ikke kommunen lenger å samarbeide med oss om friskole? Jeg fikk et svar der han henviste meg til saklista til formannskapsmøtet nå på tirsdag 31–5. I fjor høst var jeg ikke så veldig høg i hatten da jeg og et styremedlem hadde møte med Ordføreren og Rådmannen. På rådhuset, etter arbeidstid. Dette var spennende og upløyd mark for meg. Vi fikk lov til å komme med et forslag til hvordan vi kan bevare skolen i bygda. Etter dette møte så fikk jeg et godt inntrykk av de to karene som representerer kommunen min. Jeg var også stolt, av dem og av meg sjøl. Noe var på gang. Kunne vi få lov til å få til noe sammen?

Og vet dere, det fikk vi til! Det ble fattet vedtak i formannskap og kommunestyre som utvetydig var til vår favør. Kommunen var samarbeidsvillig. Med oss! Jeg merket det så godt på meg sjøl og på mine sambygdinger at noe var på gang. Så utrolig mang flinke mennesker på Vågstranda stilte seg sammen med meg og arbeidet hard! Et utrolig stykke arbeid ble lagt ned. Vi fikk lov å jobbe med noe vi tror på. Nå var det bare opp til oss. Klarer vi å løse oppgaven?

Det vet vi ikke enda. Men så langt lover dette veldig bra. Udir blir ferdige med å behandle søknaden vår om friskole før siste februar 2017. Det er kun formaliteter igjen.

For en eller annen grunn ønsker nå kommuneadministrasjonen å avslutte samarbeidet med oss. Har vi jobbet med dette til ingen nytte? Jeg vet ikke. Usikkerhet gjør vondt. Det jeg vet er at dere som er politikere i kommunen vår har svaret på dette. Så det eneste jeg kan gjøre er å prøve å påvirke dere. Påvirke til at dere har samme standpunkt til oss som dere hadde for et halvt år siden. Standpunkt om samarbeid. Vi er avhengig av samarbeid med dere for å få dette til.

Og så en spesiell henvendelse til rådmannen: Har du mulighet for å trekke forslaget som du kom med til formannskapsmøtet? Forslaget om å avslutte samarbeidet, og forslag om ikke å gjøre det mulig for oss å kunne ta over skolebygninger med tilhørende eiendom? Er politikerne enig med deg så klarer du å stoppe oss. Vi har ingen alternativ plass å gi elevene undervisning, så der er vi veldig sårbare. Ta gjerne kontakt om der er noe vi som initiativtakere kan gjøre.

På heimesida til Rauma kommune fant jeg tre fine ord. Samarbeidsvillig, ekte og raus. For oss på Vågstranda, stor som liten, så betyr de valg dere gjør i formannskap og kommunestyre så utrolig mye. Jeg vet jeg har liten vidvinkel på resten av de politiske vedtak dere må fatte. Utover det vet jeg at vi enn så lenge har en avtale om samarbeid. Et enstemmig vedtak.

I friskoleprosessen er det første gang ikke opp til oss i styret og arbeidsgruppa. For første gang er jeg som leder usikker og rådvill. Ønsker så gjerne å gi gode svar, men kan ikke. Som leder må jeg ta ansvar. Ansvar for å gi en kjempestor takk til alle som har bistått med dette arbeidet. Ansvar for å gjøre det eneste jeg ser mulighet til: å be dere om å holde fast til avtalen som vi nå har med dere, eller at Rådmannen trekker sitt forslag på saklista.

Hilsen Johannes Schjølberg, daglig leder og styreleder for Rauma naturskule – Vågstranda SA