Jo, det er fint og det er vakkert i Romsdalen, forhåpentligvis for alle.
Men, det er ikke slik at fordi man tilfeldigvis ble født ved foten av uren, så er naturen bare en egens lekegrind. Unge Ida Siem burde kanskje trekke luen litt lenger bak i nakken, løfte blikket og se fremover, for det er absolutt ingen konflikt mellom bruk og bevaring. Vi som har jobbet med reiseliv, destinasjonsutvikling, tilrettelegging og aktive opplevelser vet det, det gjør nok Ida Siem også. Det finnes en verden utenfor slitte anorakker og topptursko, det er en verden der ute man må være forberedt på å dele de gode opplevelsene med. "Lavterskel" heter det på fagspråket, det å kunne tilby naturopplevelser til dem som ikke er født med klatretau rundt livet. "Folkehelse" heter det i kommunenes planer der det gjelder å få unge, eldre, funksjonsfriske og funksjonshemmede ut i naturen og benytte den som helsebringende farkost mot et bedre liv. Det er et felles ansvar å tilrettelegge for flere enn en selv Ida Siem.
Det er nesten blitt tradisjon her til lands at idealistene skal rope om bevaring, ikke om å dele, å inspirere og om å bruke all sin lokalkunnskap, være vertskap og guide for andre som også vil oppleve den fantastiske naturen. "Alle andre steder enn hos meg" lyder det , enten det er et hyttetun eller et asylmottak. Ikke i min grend, vi som lever i anderledeslandet, la oss være i fred. Slik er ikke den moderne verden lenger, man kan kjempe imot, men det er desverre en nådeløs og ofte tapt kamp. Utkantkommuner kjemper om å være attraktive, for bosetting og næringsutvikling, politikere banker gjennom planer om vekst og verdiskapning. Det er ikke Romsdalen mot storbyen eller storkapitalen, det er samfunnsutvikling der man må gripe dagen og skape for fremtiden. Vi må kunne leve side om side selv om behovene og de personlige ønskene er ulike. Norge har mer urørt land enn noen annen sivilisert nasjon og vi må være forberedt på å dele også denne ressursen med andre. Alt annet er nemlig egoistisk. Norge har en tradisjon av å være turfolket, vi skal ut og opp. Rekreasjon og fritid skaper en av landets største næringer, og det er urettferdig å se på dem som ikke har beksømstøvler og fjellanorakk på som mindreverdige. Det er nettopp det Ida Siem gjør, alle skal være som henne. Frisk, ung og fin, norsk og skikkelig, appelsin og kvikk lunch, eller aller helst en energibar og randoneeski over trugene. Men hun glemmer at det ikke er henne dette dreier seg om, men alle - som eier den naturen hun forsvarer og etter beste evne ønsker å forvalte ut fra sitt syn. Det er lov, og det må jeg respektere, samtidig som hun må respektere mitt syn. Gjennom dialog skal vi nok få det til, både Ida Siem og jeg.
I mitt virke har jeg skapt unike opplevelser og aktiviteter for tusentalls av deltakere på Nordens største sjø- og havsportarrangement gjennom åtte år. Unge som aldri har satt i en kajakk, eldre som aldri har kjent vinden suse gjennom håret i 50 knop, mestring, opplevelse, samhold. Burde ikke Ida Siem dele av sin fantastiske kake? Eller vil hun heller beskytte sin egen grend og beholde alt for seg selv? Fjellfestivalen i Romsdalen og Ekstremsportsveko på Voss, står sammen med Havsportveka frem som fyrtårn innen aktivitesarrangement. Gjennom vårt havsportarrangement har vi ikke ødelagt en meter med strandlinje, men vi har fått kommunen til å lage planer for nye offentlige kaier, fått fokus på opprusting og fornyelse av badeplasser og friområder, fått lokalsamfunn til å jobbe titusenvis av timer med dugnad, skapt nye idrettslag, samarbeidet over landegrenser, listen er nesten utenkelig lang. Så er det selvsagt noen som reagerer på at det kommer mye folk, at det spilles litt høy musikk noen dager, at parkeringsplassene er fulle. Men, klagene har for lengst lagt seg og nå er man mer stolte av det man har oppnådd, over fire hundre positive oppslag i pressen, lokalt samhold og økt aktivitet, fokus blant unge på sikkerhet og på å ta vare på kompisen sin, ny mestring og introduksjon til naturoppleveser som før var forbeholdt de få. Jeg håper Ida Siem ikke er en einstøing som vil gro fast øverst i Kavliheia, men heller være en frisk og sporty representant for en fantastisk region med et stort potensial. Et potensial for å dele.
Moderne utvikling dreier seg om å finne den rette balansen mellom bruk og bevaring, en utvikling i Isfjorden kan gjøre området mer tilgjengelig for mange og det er uendelig mange mil med urørt terreng igjen. Vi har et ansvar for å utvikle både eiendom og naturaktiviteter bærekraftig, og her kan kanskje Ida Siem være en medspiller og lokal representant det kan lyttes til fremfor at det skal bli kamp om plassen.
I artikkelen i Åndalsnes avis som Ida Siem refererer til sier vi i Rauma Utvikling AS veldig klart fra om at vi vil ha lokale krefter med på laget. Da er det skuffende, før vi har møtt hverandre, sett hverandre og lyttet til hverandre og trekke konklusjoner. "Mitt" er ikke et ord som kan brukes om den norske naturen, "vårt" heter det, og da må alle arbeide sammen for å forvalte den på beste måte. Fremmedfrykt, proteksjonisme, egosentriske tanker skaper ingen fremtid. Vi lever i verdens rikeste og lykkeligste land. Om vi ikke kan dele naturen, opplevelsene, eierskapet og fremtiden med andre har vi tapt. Både Ida Siem og vi som investerer i utvikling. Investorer og utviklere står ikke i kø i norsk reiseliv. De er i fåtall og de savnes. Vi som står bak Rauma Utvikling har tiår med erfaring både i organisasjonsliv, i frivillighet og i reiselivsutvikling. Det er lov å si i fra Ida Siem, det er sågar modig, men om det er riktig før vi har snakket sammen vet jeg ikke. Døren er åpen for alle som vil inn hos oss, slik burde også en stolt tradisjon fortsette å utvikle seg både i Romsdalen og i resten av vårt vakre land.
Rauma Utvikling AS
Odd Arne Blindheim