Vågstranda er hardt prøvet. Torsdagens vedtak i kommunestyret om nedleggelse av skolen, er et nytt slag mot bygda og innbyggernes kamp for å opprettholde det offentlige servicetilbudet i sitt eget nærmiljø.
Nå setter bygda sin lit til at Utdanningsdirektoratet gir dem tillatelse til å starte privatskole på Vågstranda. For et ja til naturskolen kan, paradoksalt nok, redde den offentlige skolen. Årsaka er at kommunen da ikke sparer penger på en nedleggelse, og skulle det bli ja til naturskole, åpner både Høyre og Arbeiderpartiet i Rauma for likevel å fortsette drifta av den offentlige Vågstranda skole. Da blir det også en ny budsjettdebatt i første halvår, og det må kuttes andre steder i Rauma-budsjettet.
Vi har forståelse for at vågstrendingene med nebb og klør kjemper for skolen sin. De er optimistiske på bygdas vegne, og en skole er på mange måter livsnerven i lokalsamfunnet. Foreldrene er urolig for framtida, og det er en belastning for dem at de ennå ikke har svar på om det blir skole i bygda.
Vågstranda opplevde også i budsjettdebatten i fjor usikkerhet om framtida for skolen. Da ble den reddet – i siste liten. Av hensyn til elever og foreldre skulle vi ideelt ha sett at kommunestyret hadde gitt skolen enda ett år, altså nedleggelse høsten 2018, og ikke høsten 2017. Det hadde vært greit å ha avklart privatskole-søknaden før de tok stilling til en eventuell nedleggelse.
Vi har før tatt til orde for at friskoleloven må endres. Lova åpner nemlig for at kommunens høgeste politiske organ kan bli overprøvd ved at private får tillatelse til å drive privatskole. Dermed må politikerne gi fra seg både styring, en helhetlig oversikt og kvalitetssikring av et samlet skoletilbud. Og ikke nok med det: De sparer nesten ingenting på å legge ned, fordi kommunen trekkes i rammeoverføringer fra Staten.
At lokalpolitikerne ribbes for makt er uheldig. Friskoleloven skal ikke åpne for omkamp om lokale vedtak om skolestrukturen.