Det virker helt uforståelig at stortingspresidenten ikke for lenge siden har trukket i nødbremsen og fått kontroll på kostnadene som har løpt løpsk under byggearbeidet på Stortinget. Det forteller oss at han ikke har vært så tett på saken som han burde ha vært. Og det må få konsekvenser.

Det er like uforståelig at den samme stortingspresidenten, når han åpenbart ikke har hatt kontrollen, ikke skjønner at han ved å klamre seg til posisjonen svekker tilliten til både presidentskapet og til vårt øverste folkevalgte organ.

Det som for tre år siden hadde en prosjektkostnad på 1,1 milliarder, steg året etter til 1,8 milliarder. Nå er det blitt kjent at den anslåtte sluttsummen har steget med ytterligere 500 millioner til rundt 2,3 milliarder kroner. Pengebruken virker helt absurd. Byggeskandalen svekker tilliten til presidentskapet som institusjon og til vårt høyeste politiske organ; Stortinget, og politikerne. Det er i første rekke på grunn av dette at vi mener Thommessen burde stille sin plass til disposisjon, og dermed bidra til ro rundt saken.

Det ser foreløpig ikke ut til at det blir reist mistillit mot stortingspresident Olemic Thommessen (H), og det kan virke unødvendig ettersom Høyre så langt synes å ha støtte fra Venstre, KrF og Frp. Men en stortingspresident skal være samlende, og Thomessen ble valgt med et nødskrik. Nå er tilliten tynnslitt, og opposisjonen vil bytte ham ut. Det er enda en grunn til at Thommessen burde stit plassen til disposisjon.

Thommessen har med en manglende kontroll av rehabiliteringen av Stortinget påført det offentlige en ekstraregning på 1,2 milliarder kroner. Konsekvensen av overskridelsene kan bli alvorlige. Dette kan bety mindre pengebruk på veger, jernbane, sjukeheim og sjukehus.

Dagen i dag blir en skjebnedag for stortingspresident Thommessen når han redegjør i Stortinget for byggesprekken. Hvis bare noe av det som så langt er kommet fram stemmer, har vi en stortingspresident som viser sviktende dømmekraft, både når han ikke har klart å ha kontroll over byggeprosjektet, og ikke klarer å vurdere at det å bli sittende ikke er til det beste for nasjonalforsamlingen.