Vi må ikke tillate at aktive politikere får plass i Nobelkomiteen. Det svekker dens troverdighet. Derfor kan ikke Carl I. Hagen (Frp) sitte i komiteen som årlig som tildeler det som omtales som verdens mest prestisjetunge fredspris. Og av samme grunn må vi heller ikke akseptere at personer i internasjonale toppverv får plass rundt bordet: Det kan skape tvil om komiteens uavhengighet.
Årsaka til det politiske dramaet de siste ukene, er at Stortingets regler sier at stortingsrepresentanter ikke kan sitte i Nobelkomiteen. Som vararepresentant fra Oslo etter høstens stortingsvalg kan Carl I. Hagen komme til å måtte møte på Stortinget.
Regelen har imidlertid ikke konsekvent vært fulgt tidligere. Nå blir det med rette stilt spørsmål ved Thorbjørn Jaglands (Ap) plass i komiteen. Årsaka er at han er generalsekretær i Europarådet. Jagland har vært medlem av Nobelkomiteen siden 2014.
Det er like problematisk i tilfellet Hagen som Jagland. Begges roller kan sette spørsmålstegn ved komiteens uavhengighet og integritet. Spillet på Stortinget kan resultere i at Nobelprisen mister kraft og betydning, og det må man ta på større alvor.
Det ellers så prinsippfaste Frp har i denne saka opptrådt underlig og prøvd å framstille saka som om det nærmest er en aksjon for å hindre Hagen i å få plass i komiteen. Det er det nok også, men det handler først og fremst om prinsipp.
Farsen blir nærmest fullkommen når Arbeiderpartiet forventer at Hagen ikke skal få plass, og bruker regelverket og prinsipp som argumenter – og i samme åndedrag sier at de ikke vil oppfordre Thorbjørn Jagland til å trekke seg. Hvor er logikken?
Stortinget må holde fast ved det viktige prinsippet om at medlemmer av komiteen skal ha integritet. Og så må vi kunne forvente at politikere i vårt høgeste politiske organ ikke lar seg styre av prestisjen det er å få plass i komiteen, men opptrer ansvarlig når de skal velge medlemmer. Da er kompetanse og uavhengighet viktigst, ikke partitilhørighet.