Nå kan det høres ut som raumapublikum er litt mer varmblodige enn de faktisk er. For det var nok etter klare oppfordringer fra vokalistene i Inspirational Choir of Harlem, at folk reiste seg opp. Men den siste gangen gikk det faktisk av seg sjøl.
Da hadde koret, ledet av Anthony Morgan fått publikum opp i stående gjennom tre, fire hele sanger. Og ikke bare i stående. Folk klappet takta som om det skulle vært i en av gospelkirkene i statene.
Hver av de seks koristene, og særlig damene, var vokalister av stjernekvalitet, og de byttet på å synge hovedstemmen. De framførte 9 låter, inkludert ekstranummer, men fikk likevel konserten til å vare nesten to timer.
Og ikke et minutt av de to timene følte vi behov for å se på klokka. En ektefølt spille- og syngeglede og vi må også si: snakkegelde - smittet så til de grader over på publikum.
Vi fikk møte en svært unorsk måte å være religiøs på, rett fra Harlem New York, og Morgan forklarte oss litt:
- Vi er høglytte i New York. Og vi bryr oss ikke om hva sidemannen synes. Han betaler ikke våre regninger og vi betaler ikke hans. Derfor oppfører vi oss som vi gjør. Det kan dere også gjøre. Vi skal ikke si det til noen.
- Da vi kom til norge ble vi advart om at folk kommer til å sitte slik, sa Morgan, og laget et utrykksløst ansikt, med hendene i "fanget".
Så benyttet han anledninga til å skryte litt:
- Dere har fine klær og fine frisyrer. Dere ser ut som New Yorkere.
Folk tok naturligvis hintet, og mot slutten av konserten beveget hele salen seg i takt med musikken.
Musikalsk sett ble vi presentert moderne gospel, med unnak av et par mer kjente gamle slagere. Vi kunne ønsket oss å høre tangentene litt bedre, men ellers var lydbildet rått, med en bassist som var nesten litt for flink.
En konsert som vil bli husket som en stor opplevelse av de rundt 250 i salen, fredag kveld.