Rundt 100 barn er med på treningene til Gro Malones i Danseverkstedet. Treningene foregår en gang i måneden, slik de også gjorde da Malones jobbet under Rauma Musikk- og kulturskole.
Men det ser ikke ut til at «skilsmissen» har gjort negative utslag. Snarere tvert om. Lørdag viste danserne fram hva de kunne under en forestilling i Rauma kulturhus.
Malones og danserne planlegger å dra på turné til våren. Da skal Danseverkstedet også feire 20 år.
De tre danseformene
Det sier seg sjøl at om en danseforestilling skal ha interesse for andre enn foreldrene og besteforeldrene til danserne, så må det være en viss kvalitet over det.
Og det er her Malones har en magi som ingen andre i Rauma har for øyeblikket. Det ligger i detaljene. De grunnleggende tingene.
Vi ser at barna kan grunnleggende dans. Det er ikke det at alle danser perfekt i takt alltid, eller at alle bevegelser er danseteknisk 100 prosent. Men det er jammen ikke langt unna.
Og skillene mellom de tre sceniske danseformene; klassisk ballett, hip-hop og jazz er tydelige, både for publikum og danserne sjøl. Også hos de minste.
Ballettdanserne kan de grunnleggende posisjonene. Og de kan stille seg opp i, og holde en formasjon. De kan lage en plan, og følge den, når de kommer på scena.
Det må ha noe med disiplin å gjøre.
En sirkel blir en sirkel
Men om et barn ikke vil, så nytter ikke den strengeste disiplin. Og det ble klart for oss, denne lørdagen, at disse barna vil. De vil kjempemasse. De ønsker å vise hva de har lært. De ønsker å spille på lag med resten av dansegruppa si, slik at det skal bli bra. Og for at barn skal bli sånn, så må pedagogikken i treningene fungere.
Malones bruker dansen til å fortelle historier. Og barna vet hvilken historie de skal fortelle. Derfor gir dansen mening – også for barna. Det blir som å snakke. Hvis man vil si «hei», så kan man ikke si «ost». Man må si «hei».
Derfor blir det slik at når barna skal vise første posisjon i klassisk ballett, så viser de den, og ikke alt mulig annet. De viser til og med at de har lært å vurdere sin egen plassering på scena i forhold til helheten. En sirkel blir en sirkel, og ikke en kaotisk ansamling av barn, der noen ser ut til å tenke på helt andre ting. En bevegelse gjøres ikke bare fordi Gro har sagt den skal gjøres, men fordi den gir mening.
Forestillinga som danseverkstedet presenterte var til alt overmål uferdig. Flere av dansegruppene viste fram det de hadde lært hittil, fordi det skal jobbes videre og bli helt ferdig til turneringa. Og likevel ble det en solid forestilling av det.
Kule kostymer og kul musikk skjuler ikke svakhetene. De forsterker kvaliteten.
Og resultatet er at det er kjempegøy å se på.