Vi møter to damer fra Oslo i vaktrommet på turisthytta Måsvassbu mellom Isfjorden og Vistdal. To mødre, midt i livet, som har tatt med seg døtrene sine for å tilbringe en uke ferie på et sted der tidstjuvene ikke skal få lov til å dominere hverdagen og samværet.
– Vi er her fordi vi ønsker å være til stede for barna og for rett og slett å skrelle bort tidstjuvene som stjeler tida fra oss til daglig, sier Madeleine Karlstrøm.
Hun er på Måsvassbu for første gang og har valgt denne hytta fordi hun visste at her hadde det ingen hensikt å ta med mobiltelefoner, iPader eller andre nettmaskiner.
– Jeg har aldri tilbrakt så mye tid sammen med deg mamma, som jeg har gjort nå, sa 12 år gamle Filippa til mammaen sin etter bare to dager.
– Det er klart det får en mamma til å begynne å tenke, sier Madeleine.
Hun legger til at det på mange måter er et paradoks at vi ofte lever et liv der vi har alt, og at det eneste vi mangler er tid.
– Tid har blitt en knapphetsressurs for oss, sier Madeleine og beskriver følelsen av å komme til Måsvassbu den første kvelden og kjenne på tanken om at her ville det bli mye tid. Tid til å se og lytte og til å være sammen og gjøre ting sammen.
– Og de ble slik dere hadde håpet?
– Ja, jeg føler det og nå kjenner jeg aller mest på at ei uke er for kort. Jeg har fått lyst til å gjøre dette igjen. Vi er vel slik vi mennesker at vi trenger noen dager før vi synker ned og til å lande i en annen tilværelse. Jeg trodde egentlig og hadde gledet meg til å sove mye og lenge, men så opplever vi at vi vil opp og at vi må ut for å se.
Tida står stille
Pia Thorsby mener på mange vis at står tida stille, men at hun må ut og se likevel; på lyset, på skyene, på vannet og på sauene med bjeller og lam etter seg. Til og med regndråper kan fascinere og surklinga etter fottrinn i myr og gjørme.
– Å hente vann i bekken og gå på utedo. Det blir å hente inn igjen en opplevelse fra barndommen. Det var slik det var, sier Pia Thorsby og legger til at også jentene har kjent på opplevelsen av å ha nok tid, en opplevelse de nesten ikke visste at fantes.
– Vi får stadig vekk signal fra barna om å legge bort telefonen i det daglige. Nå gjør vi det og vi kan ligge inntil hverandre og lese!
Barna leker ute under samtalen. Vi hører lyder av barn som har fått kontakt med andre barn og som leker. Ingen andre lyder trenger seg på. Bare et gassbluss som koker kaffe og lyden av de voksnes samtale. Ingen ting minner om et dagligliv i storbyen og en klokkebasert tilværelse i hverdagen.
– Er det dårlig samvittighet som har brakt dere til denne uka i fjellet?
–Ja, men jeg gjør dette også like mye for min egen del som for barnas del. Jeg trenger også denne frakoplingen og det å være til stede for min egen del.
– Har dere saknet noe? Telefonen for eksempel?
–Ikke et eneste sekund. Vi har ikke saknet noe. Kanskje ferskt brød og ferske grønnsaker, men vi har laget kjempebra mat. Vi er selvfølgelig vant til å snakke med en del folk daglig for å høre hvordan det står til, men nå har vi bare sagt fra om at vi er borte en uke. Og det går helt fint selvfølgelig.
Er sammen
– Er dette et opphold på barnas premisser?
– Mange søker seg til fjellet for å realisere seg sjøl gjennom ulike aktiviteter. Vi lever jo i et samfunn med en kompleks sjølrealisering. Men her handler det å la barna få være sammen, at vi alle får være sammen og at vi sammen legger grunnlaget for de neste skrittene. Det er en investering i det vi gjerne vil at barna skal bli glad i. Det er selvfølgelig det. Som foreldre legger vi gjerne inn de verdiene vi tror på, sier Pia.
– Er det en bit av en samfunnstjeneste, – en dugnad – at dere er også er hyttevakter når dere er her?
– Er dette å bidra, så gjerne for meg. Men det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. For oss er det en unik mulighet det å kunne være her på denne måten og så får vi være en bitte liten del av det fantastiske arbeidet som turistforeningen bidrar med. Og så er dette opplæring for oss alle i søppelhåndtering og bevisstgjøring rundt mange ting vi ikke tenker på i hverdagen.
– Kanskje været, sier Madeleine når hun får tenkt seg enda mer om i forhold til ting som ikke har vært som hun hadde ønsket seg.
Men dårlig vær har bidratt til at hun ønsker seg tilbake i håp om at det skal bli fint vær. Og innimellom har det vært riktig så fint med kveldssol og speil i stille vannoverflate. Og til tross for været har alle sammen vært på tur hver eneste dag.
– Å være her har vært en oppdagelse på mange måter. Det er stort for jentene ikke å ha mødrene sine inne i en eller annen skjerm og det å være utilgjengelig er rett og slett en luksus som også jentene har bitt seg merke i, sier Madeleine og minner om at dagens måte å kommunisere på bør skremme oss på mange måter.
Mer og mer skjer det via elektroniske medier og den kontinuerlige tilgjengeligheten utforderer evnen til å være til stede.
– Jentene syntes utedoen var litt ekkel den første dagen. Men faktum er at doer er mye mer ekle på mange bensinstasjoner rundt omkring, avslutter Madeleine og får et anerkjennende nikk fra Pia. Hun er så hjertens enig.
