Hun innrømmer det var en voldsom arbeidsmengde på alle plan.
– Jeg tror jeg satt opptil fire netter per uke på jobb. Det var mye å gjøre, men en utrolig fin tid hvor jeg fikk brukt utdannelsen min og kreativiteten.
– Hva husker du best fra den tiden?
– Det begynner å bli noen år siden, men jeg vil trekke frem det gode arbeidsmiljøet vi hadde på kulturhuset. Vi var en sammensveiset gjeng som trivdes på jobb. I tillegg hadde vi disse englene av noen kulturhusvenner, vel 50 stykker, som var grunnen til at vi faktisk hadde mulighet til å gjennomføre rundt 150 arrangement per år.
Hun vil også få frem det gode samarbeidet med Grand Hotell, der de ukentlige møtene med dem, gjorde at de hadde full kontroll på hva som skjedde på hele huset, og kunne legge en slagplan for samarbeid på de ulike arrangementene.
– Det jeg husker spesielt godt, var kjemien mellom meg og Christel. Vi jobbet utrolig godt sammen. Selv om hun hadde svangerskapspermisjon første året og var fjellfestivalsjef det andre året jeg jobbet der, tok hun seg alltid tid til å møte meg på kulturhuset. Da satte vi oss ned og hadde noen effektive timer hvor vi utvekslet nye ideer fremover.
– Hvilke arrangement vil du trekke frem som de største i din periode?
– Skal vi danse, Rauma og Showbiz, Rauma, var kjekt. En fenomenal entusiasme blant befolkningen i Rauma gjorde sitt til at det ble en braksuksess. Vi hadde fulle hus hver gang og det sto kø utenfor lenge før showet startet.
– Var det noe som var vanskelig?
– Jeg opplevde ikke at noe var vanskelig, men klart, den enorme arbeidsmengden på alle plan slet voldsomt. Jeg var både den overordna leder for arrangementene, kiosken, biblioteket, kinoen, studiesenteret; samtidig som jeg hadde det fulle overordna ansvaret for økonomien – da sammen med styret.
– Hva er du mest fornøyd med?
– Jeg tror det må være entusiasmen som jeg forhåpentligvis var med på å skape rundt alle arrangementene og kulturhuset i sin helhet. En som brukte kulturhuset mye da jeg jobbet der sa engang etter en konsert: «kulturhuset er for meg mitt andre hjem». Den dvelte vi alle litt ved. Vi ville at kulturhuset skulle være en plass for alle, og at alle som kom skulle føle seg velkomne. Det hjemmet tror jeg vi greide å skape.
– Hva tror du om vegen videre for kulturhuset?
– Jeg føler vel at kulturhuset i dag har hatt sin første storhetstid, slik det ofte er i begynnelsen. Den første entusiasmen har lagt seg. Jeg tenker at vi alle kan være enda flinkere til å bruke kulturhuset, inkludert meg selv.
