Marit Morstøl er alvorlig sjuk. Men nå har hun blitt fratattt rommet sitt på Rauma sjukeheim. Hun er plassert på ei stue, med et skjermbrett foran senga og alle private eiendeler pakket ned i pakkeesker.
– Jeg har ikke eget toalett og bad en gang og jeg må trilles gjennom korridorene når jeg skal på do, sier Marit Morstøl.
Marianne Foss Barbar er nærmeste pårørende.
– Tante har kreft med spredning og vi vet alle at hun går sin siste tid i møte. Det kan komme til å gå fort, sier Marianne og sier det er uverdig i en slik fase av livet å bli fratatt rommet hun hadde.
– Jeg fikk ikke beskjed om det en gang før samme dagen. De kom bare å begynte å pakke sammen sakene mine, sier Marit Morstøl.
– Jeg tar denne saken til avisa fordi tante ikke er alene. Det er flere som blir tilbudt slike uverdige forhold. Det er ikke bra verken for den som må bo under slike forhold eller for oss som gjerne vil komme på besøk. Jeg har begynt å lure på om det blir gjort forskjell på folk. Om det har blitt slik at det er de som har pårørende med innflytelse som får de beste forholdene. Slik kan de ikke være. Her skal det være like rettigheter for alle, sier Marianne Foss Barbar.
– Du jobber selv i omsorgssektoren. Synes du det er et dilemma?
– Nei, i denne saken er jeg pårørende. Og det må være mulig å skille mellom det. Skulle jeg miste jobben min på grunn av dette, så går jeg til media på nytt. Dette handler om at tante, som er døende, skal kunne få fred og verdighet den siste tida av sitt liv. Men jeg føler med de ansatte. Dette er ingen kritikk mot dem som jobber her, men mot koordinerende enhet som fordeler plasser. Her er det som et løpebånd. Noen må gå bort for at det skal bli plass til andre og det føles nesten som om at håpet er at noen skal dø raskere, sier Marianne Foss Barbar.